Hva kan psykologien faktisk bidra med?
Barnevernet trenger mindre magefølelse og mer beslutningsstøtte. Innsikt fra beslutningspsykologien viser at både strukturerte vurderingsverktøy, felles drøftingsmodeller, tverrfaglig støtte og faste «andreblikk» gir tryggere og mer presise avgjørelser. Samtidig trenger fagfolk ikke mer teori, men praktisk mikropsykologi som faktisk virker i møtet med familier i krise. Det handler om hvordan man skaper trygghet hos barn som ikke stoler på voksne, hvordan man roer ned en familie i akutt stress, hvordan man møter foreldre som er redde, defensive eller sinte, og hvordan man gjenkjenner traumesignaler i hverdagsatferd. Målet er ikke å gjøre barnevernspedagoger til psykologer, men å gi dem presise og anvendbare verktøy.
For å stå i dette krevende arbeidet trenger ansatte også jevnlig emosjonell og faglig avlastning. De som jobber tett på menneskelig smerte, må ha rom for bearbeiding. Veiledning kan ikke være noe man får «hvis det er tid», men må bli en obligatorisk del av driften – like selvsagt som smittevern på et sykehus. Med dette får vi bedre beslutninger, mindre sykefravær, mer robuste ansatte og tryggere tjenester.
Til syvende og sist handler det om å flytte oppmerksomheten fra kontroll til relasjon. Barn endrer seg i relasjoner, ikke i systemer. Når fagfolk får tid til å jobbe relasjonsorientert – ikke bare saksorientert – øker både kvaliteten og effekten av tiltak. Tid er i dag barnevernets mest underprioriterte ressurs.
Så hva slags barnevern vil vi egentlig ha? Et barnevern der fagfolk løper, eller et der de rekker å tenke? Et barnevern som brenner ut ansatte, eller et som bygger dem opp? Et barnevern styrt av frykt for å gjøre feil, eller av faglig trygghet?
Vi står ved et veiskille. Mer kontroll og flere skjemaer gir ikke bedre tjenester. Barn trenger voksne som har tid, trygghet og støtte til å bruke fagligheten sin. Psykologien gir verktøyene, barnevernet har kompetansen – det som mangler er et system som lar dem bruke den fullt ut.
